Et kort argument om skjevhet, naturlig immunitet og ustuderte risikoer
Den juridiske immuniteten som beskytter vaksineprodusentene, først og fremst gjennom den amerikanske PREP-loven og EU-lovgivningen, er fortsatt intakt til tross for økende skepsis til vaksinenes sikkerhet og effekt. Denne immunitetsbeskyttelsen for vaksineprodusenter, som er nedfelt i NCVIA fra 1986 og styrket av PREP-loven fra 2005, krever at reguleringsorganer som FDA og EMA sørger for at vaksinene er trygge. Påstander om partiskhet og den naturlige immunitetens overlegenhet, samt forskningsresultater om vaksiners potensial til å svekke det generelle immunforsvaret, setter imidlertid spørsmålstegn ved dette.
EU-domstolen slo fast i en dom fra januar 2025 (Frajese mot Kommisjonen) at legene er ansvarlige for pasientenes sikkerhet, mens det er EMA og ikke legene som er ansvarlige for å kontrollere sikkerheten til vaksiner. Likevel tyder åpenhetsproblemer – som redigerte kontrakter (f.eks. BonSens.org) – på at tilsynet er begrenset. Når tilsynsmyndighetene favoriserer farmasøytiske agendaer, svekkes sikkerhetsgarantiene deres. Forskning tyder på at vaksiner med aluminiumsadjuvanser som øker T1-antistoffene, kan forskyve immuniteten i retning av Th2-responser (Frontiers in Immunology, 2018), noe som potensielt svekker det medfødte forsvaret – i motsetning til den robuste, ofte livslange beskyttelsen som naturlig immunitet gir (The Lancet, 2023). Det eneste målet på effekt, T1-antistoffnivåene, ser bort fra disse bredere effektene – en feil som myndighetene overser.
Fordelen med naturlig immunitet – 13 ganger bedre beskyttelse enn Pfizers vaksine (Israel, 2021) – ignoreres av politikere og legemiddelselskaper som tjener penger på vaksiner, selv om de bare har en svært kortvarig effekt, om noen (NEJM, 2022: avtar etter 6 måneder). Denne fornektelsen, kombinert med mangelen på ekte kontrollerte placebo-studier med saltvann på nesten alle enkeltvaksiner, og det faktum at det ikke er gjennomført en eneste studie på summen av alle vaksinene i vaksinasjonsprogrammet om langtidseffektene på immunforsvaret, gjør at det ikke finnes noen enkel retrospektiv studie av immunforsvaret. Ingen enkel retrospektiv studie mellom vaksinerte og uvaksinerte populasjoner (Journal of Toxicology, 2011) tyder på at myndighetene faktisk er partiske. En upartisk etat ville krevd slike data, men det gjør ikke FDA og EMA, og det gjør heller ingen andre offentlige etater i verden – sannsynligvis på grunn av legemiddelindustriens lobbyvirksomhet til en verdi av 375 millioner dollar (OpenSecrets) eller svingdørsforbindelser (Gottlieb til Pfizer, for eksempel). Politikerne presser på for reguleringer og unngår å innrømme at naturlig immunitet er permanent (SARS-CoV-1, 17+ år, Nature, 2020) for å bevare et vaksine-sentrert syn.
Denne skjevheten taler for at ansvars-immuniteten vedvarer. Produsentene hevder at ansvars-risiko vil stoppe produksjonen, slik de gjorde på 1980-tallet, men hvis naturlig immunitet senker etterspørselen – mer enn 50 % av de smittede i USA innen 2022 (CDC) – kan denne frykten for konsekvenser være sterkt overdrevet. PREP-lovens forbud mot «forsettlig forsømmelse» beskytter dem, men de ustuderte risikoene (f.eks. ingen studier av de kumulative effektene av mer enn 70 vaksinasjoner) og den ulovlige, reseptfrie administrasjonen (CJUE-tekster) peker mot ansvarsfraskrivelse. CICPs elendige utbetalingsprosent (11/13 000+ krav) gjenspeiler et system som beskytter industrien mot ofrene. Dette forsterkes av mistillit – 80 % av franskmennene (France-Soir) og 40 % av amerikanerne (Pew, 2020) stiller spørsmål ved motivene, og denne andelen har økt betydelig over hele verden siden den mye kritiserte pandemibehandlingen. I tillegg er det svært vanskelig for helsepersonell å rapportere en vaksineskade som sådan, blant annet fordi det ikke finnes noen rapporteringskoder. Det anslås at bare 1 % av alle vaksinebivirkninger blir offisielt rapportert.
Opphevelse av ansvars-immunitet kan øke sikkerheten. Hvis vaksiner svekker immuniteten utover T1-responser (Clinical Immunology, 2020) og blir forbigått av naturlig immunitet, kan erstatningsansvar tvinge produsentene til å ta tak i den avtagende effekten og informere innbyggerne om potensielle helserisikoer ved produktene deres. Tilsynsmyndigheter, leger, politikere og andre vaksine-tilhengere hevder at eksisterende regelverk er tilstrekkelig, men mangelen på placebodata og studier av effekten av aluminium i kroppen alene undergraver denne påstanden – skjevheter gir rom for feil. Uprøvde langtidseffekter av vaksiner og levedyktigheten til naturlig immunitet setter spørsmålstegn ved om vaksinene er nødvendige og haster. Den offentlige tilliten, som har blitt alvorlig svekket av den fortsatte undertrykkelsen av vitenskapen, kan gjenopprettes, og det samme kan ansvarligheten.
Så hvorfor er spørsmålet om immunitet fortsatt ubesvart? Legemiddelindustriens lobbygrupper, som er verdt 4,9 milliarder dollar (2010-2022), og deres politiske treghet – å anerkjenne den naturlige immunitetens overlegenhet eller å rette oppmerksomheten mot risikoen ved vaksiner ville rokke ved dagens politikk – begge deler ville innebære en absolutt nytenkning etter flere tiår med urokkelig tro på fordelene med vaksiner og fornektelse av eventuelle negative konsekvenser.
Konklusjon
Når myndighetene er partiske og benekter den livslange fordelen med naturlig immunitet, når de ignorerer vaksinenes potensial for å redusere den generelle immuniteten – og fortsetter å utelate kritiske placebostudier, begynner deres påstander om vaksinenes sikkerhet å smuldre opp. Vaksiner kan være mindre nødvendige eller mindre trygge enn det som hevdes, men ansvars-immuniteten beskytter produsentene fra å bli tvunget til å endre dette. Hvis denne immunitetsbeskyttelsen fjernes, kan insentivene bringes i samsvar med vitenskapen og dermed flytte fokuset i CJUE til legenivå.
Vaksineprodusentens immunitet er en velsignelse for legemiddelindustrien, og vaksiner er det eneste legemiddelet som er beskyttet på denne måten, så alt som kalles vaksiner, til og med genterapiinjeksjonene for COVID-19, er fullt beskyttet av denne juridiske immuniteten. På grunn av den åpenbare partiskheten til tilsynsmyndighetene er de to sterkeste faktorene i vaksinesikkerhet sterkt kompromittert og upålitelige. Legemiddelindustriens innflytelse på reguleringsmyndighetene og den politiske fornektelsen av potensielle vaksineskader må ta slutt. Nye politikere ved makten vil gjøre en forskjell. Det er et økende behov for endring, og det må skje raskt.
