Dr. Deisher har i mange år hevdet at det vitenskapelige samfunnet har oversett potensialet for at rest-DNA i vaksiner kan forårsake skade, særlig hos sårbare grupper som barn, og hun har oppfordret til uavhengige studier for å bekrefte eller avkrefte påstandene hennes og gjøre forskningen på vaksinesikkerhet transparent.
Dr. Theresa Deisher, molekylærbiolog med doktorgrad fra Stanford University, grunnlegger av Sound Choice Pharmaceutical Institute og spesialist på voksne stamceller med patenter innen regenerativ medisin, stamceller som i motsetning til embryonale stamceller ikke fremmer tumorvekst. I 2014 fremsatte Deisher en hypotese om at rester av humant DNA i barnevaksiner kan bidra til utviklingsforstyrrelser, inkludert autisme, autoimmune lidelser og kjønnsdysfori. Arbeidet hennes, som har pågått i over ti år, har fokusert på de potensielle biologiske konsekvensene av DNA-fragmenter fra føtale cellelinjer som brukes i vaksineproduksjon. Gjennom mekanismer som homolog rekombinasjon og epigenentisk forstyrrelse antydet hun at disse fragmentene, særlig fra fostre av motsatt kjønn, kunne påvirke nevrologiske og utviklingsmessige prosesser. Deishers forskning, som er beskrevet i hennes åpne brev til amerikanske lovgivere i 2014 og publisert på Sound Choices nettsider, tyder på at disse DNA-fragmentene kan integreres i mottakerens genom og potensielt påvirke nevrologiske og utviklingsmessige utfall, inkludert kjønnsidentitet.
Rester av humant DNA i vaksiner
Noen vaksiner dyrkes ved hjelp av cellelinjer fra menneskefostre. Humane diploide celler, som stammer fra abortert fostervev, kan brukes som cellekulturmedium der vaksinekomponenter dyrkes eller utvikles. Uten noen sikkerhetsstudie bestemte FDA seg ganske enkelt for å regulere mengden humant DNA som tillates i en vaksine til ikke å være større enn 10 nanogram, og regnet med at det var trygt nok. Dessverre fant Deishers team at nivåene av foster-DNA lå på mellom 142 ng og 2000 ng per vaksinedose, langt over det såkalte trygge nivået. Sammenligner man disse nivåene med de pikogrammene av foster-DNA som lekker ut i moren når morkaken begynner å gå i oppløsning, og som antas å sette fødselen i gang, blir argumentet om at «så små mengder ikke kan ha noen effekt» ugyldiggjort.
Deishers forskning var konsentrert om vaksiner mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR), varicella (vannkopper) og hepatitt A, som produseres ved hjelp av de humane cellelinjene MRC-5 (fra et hannfoster) og WI-38 (fra et kvinnefoster). Disse vaksinene inneholder rester av humant DNA-fragmenter, fra nanogram til mikrogram per dose. Deisher hevdet at disse fragmentene ikke er inerte, og at de kan interagere med mottakerens celler, særlig hos små barn hvis immunforsvar og nevrologiske system fortsatt er under utvikling, og potensielt enten forårsake en autoimmun respons eller integreres i mottakerens DNA. Hun understreket at tilstedeværelsen av både mannlig og kvinnelig DNA i vaksiner introduserer en unik variabel. For eksempel kan et jentebarn som får en vaksine med DNA fra en hann (fra MRC-5), eller et guttebarn som får DNA fra en hunn (fra WI-38), oppleve utilsiktede biologiske effekter på grunn av DNA-enes kjønnsspesifikke natur. Deisher mente at reguleringsorganene, som FDA, på den tiden ikke hadde studert de langsiktige konsekvensene av disse fragmentene i tilstrekkelig grad, og særlig ikke deres potensial til å påvirke komplekse egenskaper som kjønnsidentitet.
Foreslått mekanisme: Homolog rekombinasjon
Deishers hypotese var basert på en molekylær prosess som kalles homolog rekombinasjon, der hennes forslag var at DNA-fragmenter fra vaksiner kunne integreres i mottakerens genom, særlig i stamceller eller bloddannende celler. I en artikkel skrevet sammen med Dr. K. Koyama, med tittelen «Spontaneous Integration of Human DNA Fragments into Host Genome», siterte Deisher eksperimentelle bevis for at humane celler spontant kan ta opp fremmed DNA, som deretter kan integreres i vertens genetiske materiale. Denne integrasjonen kan forstyrre genenes normale funksjon eller uttrykk, noe som kan føre til fenotypiske endringer. Når det gjelder kjønnsdysfori spesifikt, foreslo Deisher at DNA-fragmenter fra et foster av motsatt kjønn kan introdusere kjønnsspesifikke gener, som SRY-genet som er forbundet med mannlig utvikling, i en mottakers celler. I nyhetsbrevet Sound Choice fra 2018 antydet hun at mannlig DNA i kvinnelige mottakere eller kvinnelig DNA i mannlige mottakere kunne forstyrre utviklingen av seksuell identitet ved å endre genetiske eller hormonelle baner i hjernen. Selv om artikkelen hennes først og fremst fokuserte på autisme, utvidet hun denne mekanismen til å omfatte kjønnsdysfori, og foreslo at det fremmede DNA-et kunne fungere som en miljø-utløsende faktor for utviklings-avvik.
Epigenetiske forstyrrelser og kjønnsdysfori
Deisher hevdet videre at rest-DNA kan forårsake epigenetiske endringer, som innebærer endringer i genuttrykk uten å endre DNA-sekvensen. Hun foreslo at disse epigenetiske forstyrrelsene kan påvirke nevrologiske eller hormonelle veier som er avgjørende for seksuell differensiering og kjønnsidentitet. Miljøfaktorer, som giftstoffer, påvirker epigenetiske markører, og DNA fra vaksiner kan påvirke hjernens utvikling på samme måte. I nyhetsbrevet fra 2018 knyttet Deisher denne mekanismen eksplisitt til kjønnsdysfori. Deisher erkjente at kjønnsdysfori er et komplekst fenomen, men pekte samtidig på den økende forekomsten av transkjønnet identifikasjon som et fenomen det var grunn til å undersøke nærmere. Hun hevdet at tilstedeværelsen av føtalt DNA i vaksiner, kombinert med dets potensial til å endre epigenetisk regulering, ga en plausibel, men uprøvd forklaring på denne trenden.
Epidemiologiske sammenhenger
Deisher underbygger hypotesen sin med epidemiologiske observasjoner, og peker på en tidsmessig sammenheng mellom innføringen av vaksiner som stammer fra fosterceller, og rapporterte økninger i utviklingsforstyrrelser. I brevet fra 2014 viser hun ved hjelp av changepoint-analyser at autismediagnoser økte kraftig rundt 1981 og 1996, noe som sammenfaller med den utbredte bruken av MMR- (1979-1983) og varicella-vaksiner (1995) i USA. Hun utvider denne sammenhengen til kjønnsdysfori, og antyder at økningen i transkjønnsidentifikasjon følger en lignende tidslinje. Deisher mener at disse trendene, kombinert med forekomsten av rest-DNA, reiser spørsmål om vaksiner som en potensiell miljøutløsende faktor for begge tilstandene. Nivåene av rest-DNA i vaksiner overskrider FDAs anbefalte grenseverdier, som Deisher mente ikke var strenge nok. Hun anbefalte at vaksineproduksjonsmetodene ble endret slik at man unngikk cellelinjer fra menneskefostre og i det minste brukte dyreceller som kroppen har en sjanse til å gjenkjenne som fremmede og kvitte seg med, eller voksne stamceller.
Fagfellevurderte studier som Yang et al. eller en FDA-studie bekrefter spormengder av rest-DNA, men målrettede, langsiktige studier av humant DNA i vaksiner har til dags dato fortsatt ikke besvart Deishers spørsmål.
