I oppslagsverkene hevdes det at DNA-strukturen ble «bevist» i 1953 gjennom en publikasjon av James Watson og Francis Crick. Det berømte foto_51 var hovedgrunnlaget for dette. På Wikipedia står det «Foto 51 er et Laue-diagram av DNA tatt av Raymond Gosling, en doktorgradsstudent av røntgenkrystallografen Rosalind Franklin, ved King’s College i mai 1952[, som ble generert ved hjelp av røntgendiffraksjon]. Det var av grunnleggende betydning[2] for oppdagelsen av DNA-dobbelthelixstrukturen som ble gjort av James Watson og Francis Crick[3] ved University of Cambridge.»
På grunnlag av dette bildet ble det antatt en viss struktur, og modellen av en dobbel helix ble avledet fra det og representert grafisk. Watson og Crick observerte imidlertid aldri DNA-dobbeltheliksen direkte i en reell tredimensjonal representasjon. På denne bakgrunnen oppstår det grunnleggende spørsmålet om hvordan man her kan snakke om bevis hvis det først og fremst dreier seg om modellering på grunnlag av indirekte måledata.
I det følgende refereres det til elektronmikrofotografier fra en publikasjon fra 2012 (nummer 1) og fra en publikasjon fra 2015 (nummer 2).
Ut fra disse bildene kan hver og en danne seg sin egen mening om hvorvidt strukturen av en dobbel helix med den postulerte sekvensen av nukleotider og de fire basene adenin, guanin, cytosin og tymin faktisk kan gjenkjennes. Etter min vurdering er det ikke mulig å identifisere noen dobbel helix-struktur på disse bildene. Å tolke en slik struktur inn i disse bildene virker for meg ytterst tvilsomt, spesielt fra et vitenskapelig synspunkt.
Et annet viktig aspekt som det ofte ikke tas tilstrekkelig hensyn til, spesielt i elektronmikroskopbilder, er endringen av DNA-prøven på grunn av den nødvendige prøveforberedelsen. Det kreves kjemiske og fysiske prosesser i flere trinn for å muliggjøre elektronmikroskopisk avbildning. Dette reiser et sentralt spørsmål: Hvilke endringer gjennomgår DNA-et som følge av denne komplekse prøveprepareringen?
Et lignende problem oppstår også med foto_51. For å fremstille dette bildet ble DNA-et bestrålt med røntgenstråler over en periode på rundt 62 timer. Også her oppstår et avgjørende spørsmål: Hvilke strukturelle eller kjemiske endringer ble forårsaket i DNA-et av denne langvarige bestrålingen?
Et sentralt problem i dagens vitenskap er at mange hypoteser og modeller presenteres som beviste fakta. Disse modellene, som opprinnelig ble utviklet som mentale verktøy for å tolke data, blir i økende grad behandlet som fakta uten kritisk granskning.
Dette innsnevrer den vitenskapelige diskursen: Grunnleggende antakelser blir sjelden gransket, alternative forklaringer blir sjelden vurdert, og metodologisk usikkerhet blir ofte skjult. I stedet for konstant granskning oppstår det en implisitt konsensus som stabiliserer eksisterende modeller uten å granske dem kritisk. Dette svekker vitenskapens evne til å vurdere sine egne forutsetninger og begrensninger på en realistisk måte.
Dette er særlig tydelig innen virologi og genetikk, der mange hypoteser presenteres som sikre, mens avgjørende kontrolleksperimenter som ville gjort det mulig å verifisere eller eventuelt avkrefte hypotesene, utelates.
Mer informasjon om dette og andre temaer finner du på vitenskapsplattformen NEXT LEVEL – Wissen neu gedacht.
