Nesten 100 % av den akselererte havnivåstigningen, som er betydelig mindre enn IPCC anslår, skyldes ikke klimaendringer eller menneskelige utslipp, men lokale hendelser, viser en ny stor vitenskapelig studie. IPCC har konsekvent overestimert sine antagelser om havnivået i forbindelse med klimaendringene.
En omfattende global analyse av endringer i havnivået har vist at dagens IPCC-prognoser konsekvent overvurderer den faktiske havnivåstigningen som er observert ved tidevannsmålestasjoner verden over. Studien, A Global Perspective on Local Sea Level Changes, som ble publisert i Journal of Marine Science and Engineering, sammenlignet flere tiår med observasjonsdata med dagens klimaprognoser for å vurdere nøyaktigheten av disse.
Forskerne analyserte to store globale datasett: Permanent Service for Mean Sea Level (PSMSL) med 204 kvalifiserte stasjoner, og Global Sea Level Observing System (GLOSS) med 39 stasjoner som oppfyller strenge kriterier som krever minst 60 år med data og 80 % datatilgjengelighet. Utvalget fokuserte på stasjoner med nyere data som strekker seg til minst 2015.
Observasjonsdataene viste en beskjeden global havnivåstigning. PSMSL-stasjonene viste en gjennomsnittlig stigning på 1,4 mm per år med en median på 1,5 mm per år, mens GLOSS-stasjonene registrerte litt høyere hastigheter med et gjennomsnitt på 1,7 mm per år og en median på 1,9 mm per år. De fleste stasjonene opplevde stigninger på mindre enn 5 mm per år.
Regionale mønstre kom tydelig frem i analysen. Havnivået falt faktisk i noen områder, særlig rundt Østersjøen og Canadas vestkyst. Derimot ble det registrert høye stigningsrater på opptil 10 mm per år på bestemte steder i Stillehavet, langs den amerikanske gulfkysten, Indias vestkyst, Japan, Thailand og Australia. Det er verdt å merke seg at høye og lave rater ofte forekom i umiddelbar nærhet av hverandre, noe som tyder på sterk lokal påvirkning.
Statistisk analyse av akselerasjon viste at bare 13 % av PSMSL-lokalitetene og 23 % av GLOSS-lokalitetene viste signifikant akselerasjon i havnivåstigningen, langt færre enn klimaprognosene skulle tilsi.
Det viktigste funnet gjaldt den systematiske overestimeringen av IPCCs framskrivninger. De fleste stedene viste IPCC-projeksjoner som var høyere enn de observerte hastighetene. Atlanterhavskysten i Nord-Amerika viste de største avvikene, med en overestimering på 4-5 mm per år. Nordsjøen og Østersjøen viste en overestimering på i gjennomsnitt 2 mm per år, mens Stillehavskysten i Nord-Amerika og Australia viste bedre samsvar, med en overestimering begrenset til maksimalt 1 mm per år.
Forskerne identifiserte ulike lokale faktorer som forklarer de observerte havnivåmønstrene. Isostatisk istidstilpasning fører til at land hever seg der det tidligere var innlandsis, mens det synker i de omkringliggende områdene, noe som forklarer det fallende havnivået rundt Østersjøen. Tektonisk aktivitet hadde tydelige effekter i Japan, inkludert dramatiske endringer etter Tohoku-jordskjelvet i 2011, der en stasjon sank med over 80 cm. Senkning som følge av bløte jordarter, grunnvannsuttak og sedimentbelastning påvirket flere kystområder.
Studien benyttet en streng metodikk, med tidevannsanalyse i stedet for enkle aritmetiske gjennomsnitt for å beregne endringer i havnivået, og med flerårige tidevannssykluser som spenner over 8,85 og 18,61 år. Den statistiske testingen inkluderte F-tester med Bonferroni-korreksjon for å ta hensyn til multiple sammenligninger på tvers av det globale datasettet.
Disse funnene reiser viktige spørsmål om påliteligheten til dagens havnivå-prognoser som brukes til kyst-planlegging og klima-tilpasning. Den systematiske overestimeringen på de fleste steder i verden tyder på at IPCCs framskrivninger kan trenge rekalibrering basert på observerte trender i den virkelige verden. Forskningen viser hvor viktig det er med langsiktige observasjonsdata for å validere og forbedre klimamodeller som brukes til fremtidig planlegging og politiske beslutninger.
