Det pågår en kontinuerlig diskusjon om sikkerheten og effekten av vaksiner til mennesker, men man hører ikke mye om den overdrevne vaksineringen av kjæledyr, som er en stabil inntektskilde for veterinær-klinikkene. Det finnes imidlertid studier om vaksinering av kjæledyr, og det finnes kritiske røster.
Manglende vitenskapelig grunnlag for årlige vaksinasjoner
I et intervju i «Your Natural Dog with Angela Ardolino» diskuterer Dr. Todd Cooney, en veterinær med over 20 års erfaring, vaksinering av hunder og kommer med flere kritiske poeng.
Dr. Cooney hevder at anbefalingen om årlige vaksiner ikke var basert på vitenskap, men var drevet av markedsføring. Han sier at tidlige vaksinevedlegg ikke motsatte seg denne praksisen, noe som førte til at den ble utbredt uten vitenskapelig begrunnelse. Han viser til en studie fra 1990-tallet av Ron Schultz et al. som argumenterte for at årlige vaksinasjoner er unødvendige og potensielt skadelige. Studiene hans viste at immuniteten varer svært lenge, noen ganger hele hundens eller kattens liv, og at årlige vaksinasjoner for lavrisikodyr, særlig mot sykdommer som kennelhoste, kan utgjøre en større risiko enn nytte. Overvaksinering kan føre til bivirkninger, for eksempel immunmedierte reaksjoner eller reaksjoner på injeksjonsstedet, noe som gjør det nødvendig å balansere fordeler og risiko. Til tross for dette fortsetter mange veterinærer å anbefale årlige boostervaksinasjoner, noe som gjenspeiles i den vanlige praksisen med å sende ut postkort for årlige vaksinasjoner.
Dr. Cooney kritiserer den minimale utdanningen om vaksiner på veterinærstudiet, og sier at i løpet av hans tredje år ble bare én time viet til temaet. Denne forelesningen var kort og handlet om hvordan man følger vaksineplanen, og viser en mangel på grundig opplæring om risiko og fordeler ved vaksiner.
Dr. Cooney forteller om sine erfaringer fra et hundefrisør- og pensjonat der hundene likevel fikk sykdommer, til tross for at de måtte vaksineres. Denne observasjonen fikk ham til å stille spørsmål ved effekten av vaksiner, og antydet at vaksinerte hunder ikke var fullt ut beskyttet mot sykdommene de var vaksinert mot.
Dr. Cooney forteller at han bestemte seg for å begrense rabies-vaksineringene i sin praksis, noe som førte til konflikter med andre lokale veterinærer. De advarte mot potensielt kaos og spådde økte sykdomsutbrudd, men han rapporterer ingen tilfeller av parvo i sin praksis, i motsetning til andre som fortsatte med årlige vaksinasjoner. World Small Animal Veterinary Association (WSAVA) anbefaler å vaksinere hunder hvert tredje år etter den første serien, i tråd med retningslinjene på produkt-etikettene. Denne anbefalingen står i kontrast til den årlige vaksinasjons-praksisen som Dr. Cooney kritiserer, og viser at det er et misforhold mellom vitenskapelige retningslinjer og vanlig veterinær-praksis.
Et par studier om autoimmune sykdommer
Studien fra Purdue University fra 1990-tallet, kalt «Vaccine-Induced Autoimmunity in the Dog», ble publisert i Advances in Veterinary Medicine i 1999, og involverte forskerne Harm Hogenesch, Juan Azcona-Olivera, Catharine Scott-Moncrieff, Paul W. Snyder og Larry T. Glickman. De undersøkte om tidlig vaksinasjon endrer immunforsvaret, noe som potensielt kan føre til autoimmune sykdommer, ved hjelp av to drektige beagler hvis valper ble delt inn i vaksinerte og uvaksinerte grupper, fulgt i 14 uker etter den første vaksinasjonen, og fant at 100 % av de vaksinerte hundene utviklet autoantistoffer, som forårsaker autoimmune sykdommer, etter bare én vaksine, mens ingen av de uvaksinerte hundene gjorde det. Den vaksinerte gruppen viste betydelige endringer i immunsystemet, inkludert produksjon av autoantistoffer mot ulike egenproteiner som fibronektin, laminin, DNA, albumin, cytokrom C, kardiolipin og kollagen. Alle disse er knyttet til autoimmune tilstander, som systemisk lupus erythematosus, og tilstander som involverer blodpropp, dårlig koagulasjon og nevrologiske problemer, noe som støtter forslaget om at vaksiner forårsaker utvikling av autoimmune sykdommer hos mottakelige individer.
En studie fra 1996, Vaccine-Associated Immune-Mediated Hemolytic Anemia in the Dog, fant kliniske bevis for en tidsmessig sammenheng mellom vaksinasjon og utbruddet av immunmediert hemolytisk anemi (IMHA) hos 26 % av hundene i løpet av en måned etter vaksinasjon. I sammendraget står det «I en kontrollert retrospektiv studie ble idiopatisk IMHA identifisert hos 58 hunder i løpet av en 27-måneders periode, og sammenlignet med en tilfeldig utvalgt kontrollgruppe på 70 hunder var fordelingen av tilfeller i forhold til tid siden vaksinasjon forskjellig (P < 0,05). Femten av hundene (26 %) hadde blitt vaksinert innen én måned før de utviklet IMHA (P < 0,0001), mens det i kontrollgruppen ikke ble sett noen markant økning i hyppigheten av tilfeller den første måneden etter vaksinasjon. Hundene med IMHA ble delt inn i to grupper basert på tid siden vaksinasjon: gruppen med vaksinert IMHA inkluderte hunder som var vaksinert innen én måned før de utviklet IMHA, mens gruppen med ikke-vaksinert IMHA inkluderte hunder som utviklet IMHA mer enn én måned etter vaksinasjon. De nylig vaksinerte hundene med IMHA (vaksine-IMHA-gruppen) hadde signifikant lavere blodplatetall (P 75 %) i løpet av de første tre ukene etter at de ble syke.»
En kanadisk retrospektiv studie
En kanadisk retrospektiv studie kalt Severe Side Effects of Vaccines in the Veterinary Setting utført av Vadala, Poddighe, Laurino og Palmieri brukte kliniske databaser og vitenskapelig litteratur og samlet inn data mellom 2010 og 2014 fra veterinærsykehus, universiteter og private dyreklinikker for dyr vaksinert i løpet av to år, med fokus på katter og hunder. Veterinærer er ikke forpliktet til å rapportere vaksinereaksjoner, så den kumulative forekomsten av vaksinasjonsbivirkninger hos hund og katt ble rapportert til vaksineprodusenten og/eller til Canadian Centre for Veterinary Biologics (CCVB) av veterinærer eller dyreeiere.
Overvåkningsdataene viste at de vanligste bivirkningene for hunder var allergiske reaksjoner (2 663 tilfeller per 10 000 solgte doser), unntatt anafylaksi (332), oppkast og slapphet, mens for katter var slapphet (1 473) og oppkast de vanligste bivirkningene etter vaksiner. Det var 36 tilfeller av allergiske reaksjoner av type III, inkludert kutan vaskulopati og Arthus-reaksjoner, som hovedsakelig oppstod etter rabiesvaksinasjon.
Nevrologiske symptomer ble funnet hos hunder i en rate på 1 186 tilfeller per 10 000 doser, inkludert symptomer som hodeskjelving, hoderisting, encefalitt, hodepress, kramper/krampeanfall, stivhet, svakhet, endrede reflekser, ofte forekommende hos dyr som viste allergiske reaksjoner eller uttalte betennelsesreaksjoner.
Katter har en tendens til å få sarkomer på injeksjonsstedet, enten det er snakk om injiserte legemidler som steroider, NSAIDs, ikke-absorberbare suturer, mikrochip-enheter eller vaksiner. Det er den mest alvorlige bivirkningen etter vaksinasjon hos katter. Invasive sarkomer, for det meste fibrosarkomer, utvikler seg aggressivt med en metastaseringsrate på 10-28 %. Den nåværende hypotesen er at «kronisk betennelsesreaksjon på injeksjonsstedet er en utløsende faktor for påfølgende ondartet transformasjon», ifølge European Advisory Board on Cat Diseases. Det anbefales at veterinærer setter injeksjonen i halen eller i et lem på katten, fordi det er lettere å fjerne hvis det skulle utvikle seg en svulst. Den kanadiske studien viste at forekomsten av sarkomer på injeksjonsstedet hos katt lå på 1-10 per 10 000 vaksinerte katter.
Immunmedierte lidelser, type II-lidelser som immunmediert trombocytopeni og hemolytisk anemi forekom i 62 rapporterte tilfeller per 10 000 doser. Beskyttende og mottakelige genhaplotyper ble identifisert hos hunder, noe som viser genetisk predisposisjon.
Det ble vist en rekke kasusstudier av vaksineassosiert akutt polynevropati, vaksineassosierte kutane svulster, vaksineassosiert nevropatologisk skade hos hund, vaksineassosiert myofasciitt hos ilder, og hvor 80-100 % av 36 katter kontrollert 21 dager etter vaksinasjon med inaktiverte rabiesvaksiner viste utvikling av vaksineassosiert sarkom.
Det ble også inkludert en eksperimentell studie der 15 hunder, vaksinert med rabies- og valpesykevaksine, utviklet signifikant økning i IgG-antistoffer som var reaktive med 10 autoantigener, mens uvaksinerte hunder ikke viste noen økning i det hele tatt. Det ble antydet at de mange autoantigenene viste en polyklonal aktivering eller adjuvansreaksjon. Høyere konsentrasjoner av adjuvans var forbundet med hyppigere utvikling av autoantistoffer.
«Vaksinose», der symptomer på autoimmune eller andre kroniske tilstander, som lupus, skjoldbruskkjertelproblemer og kroniske hudsykdommer, oppstår kort tid etter vaksinasjon, er mer utbredt enn det som er vanlig, særlig fordi tradisjonelle veterinærer kanskje ikke fullt ut anerkjenner denne sammenhengen. Hvor mye dette kan endre seg nå, når disse «tradisjonelle» kjæledyrvaksinene i all stillhet og uten diskusjon blir erstattet av mRNA-injeksjoner, vil bare tiden vise. Utplasseringen av mRNA var en katastrofe for menneskers helse, hva er oddsen for at det vil være noe annet for kjæledyrene våre?
