Hvordan påvirker WHO og FN politikere og makthavere?
WHOs agenda for de neste fem årene frem mot 2030 ble presentert i kodespråk på den internasjonale One Health-konferansen i FN-byen i København den 5.-6. november 2025 (1). Her presenterte «klimaevangelistene» en plan for global kontroll gjennom overvåkning, sensur og digital ID, den såkalte One Health-agendaen.
Kilde: World Council for Health Scandinavia: World Council for Health Scandinavia, Dr. Jeanne A. Rungby, 14. desember 2025
Veltrente forkynnere av WHOs og FNs budskap, som Dr. Carlos das Neves fra European Food Safety Authority (EFSA), snakker om «Den brennende plattformen» med overbevisende illustrasjoner av jordens katastrofale tilstand (2). En av disse illustrasjonene er vist nedenfor.
Konferansen begynte med at alle reiste seg for Hennes Majestet Dronning Mary, som ankom blant de stående gjestene og ble vist til en plass på første rad av Danmarks minister for fødevarer, landbrug og fiskeri, Jacob Jensen.
Jeg lurer på om Hennes Majestet Dronningen er klar over at hennes deltakelse, slik jeg ser det, støtter en forskyvning av makt fra nasjonal suverenitet til en global samlingsregjering med WHO i sentrum, der ikke-valgte og ikke navngitte støttespillere i WHO, FN og andre nyter godt av ansvarsfrihet, diplomatisk immunitet og skattefrihet.
Bare utvalgte innflytelsesrike gjester og utvalgte journalister fikk adgang. Dette var altså ikke et møte med demokratisk representasjon. Antagelig ønsket de ikke kritikk.
WHO ser dermed ut til å påvirke politikere og myndigheter til å omgå demokratiske prosesser og følge WHOs agenda.
Den sinte mannen med høy hatt og EU-stjerner representerer neppe den europeiske befolkningen, og budskapet representerer heller ikke befolkningens demokratisk uttrykte ønsker.
På slike konferanser presenteres politiske dokumenter, hvorav de fleste er utarbeidet i WHOs samarbeidssentre, utført ved universiteter og lignende institusjoner, betalt av skattebetalerne, men autorisert av WHO.
WHO har rundt 800 aktive samarbeidssentre rundt om i verden, i tillegg til GOARN-sentre (WHOs Global Outbreak Alert and Response Network) og såkalte uavhengige institutter, som for eksempel Institute for Future Studies, som i dette tilfellet har utarbeidet «The Futures Paper», som omtales nedenfor (3).
Kort oppsummert arbeider WHOs samarbeidssentre blant annet med følgende temaer
- Opplæring av helsepersonell: leger, sykepleiere og jordmødre
- Kjønnsidentitet og seksualundervisning i skolen
- Forbereder helsemyndighetene på pandemier
- Instruksjon til departementene om hvordan de skal reagere i erklærte krisesituasjoner
- Avgjøre hvilke diagnosekoder som kan/skal brukes (ICD-systemet)
Offentlige universiteter ser ut til å bli brukt til
- Markedsundersøkelser
- Utarbeidelse av tekniske håndbøker
- Fastsettelse av giftgrenser for kjemiske stoffer
- Utvikling av diagnostiske tester (PCR/antistoff) og fremstilling av vaksiner
- «Gain of Function»-forskning (utvikling av farlige virus i laboratorier – f.eks. fugleinfluensa)
Les mer om WHOs samarbeidssentre (3) i Danmark her.
Fremtidsdokumentet. «Health Forward – En fremtid vi bygger sammen»
La oss se nærmere på en av WHOs mange rapporter (4) om Digital ID og One Health, som er skrevet spesielt for politiske beslutningstakere. Den er utarbeidet med det strategiske målet å påvirke folkevalgte til å omfavne WHOs politiske agenda og gjøre den til sin egen.
Rapporten hevder å være basert på strenge vitenskapelige prinsipper og bevis
«Forankret i streng vitenskap, data og bevis.«
Det presenteres imidlertid ingen forskningsresultater basert på rådata, men beregningsmodeller som«forutser trenderi stor skala » tilpasset de forventede scenariene«identifiserer de viktigste kreftene som påvirker helsen» (5).
Rapporten utgir seg også for å være basert på et folkelig ønske om å«gjøre One Health-agendaen fra ord til handling«. Men den er basert på utvalgte personlige beretninger og nøye skreddersydde fortellinger som ikke har noe med demokratisk konsultasjon eller offentlig debatt å gjøre. Det er her H.C. Andersens fortelling om Keiserens nye klær kommer til sin rett.
Kort sagt kombinerer rapporten digital ID, overvåking og One Health.
Språket er generelt kodet og uklart. Når politikerne blir presentert for en slik rapport, kan det føre til en følelse av utmattelse og fremmedgjøring, noe som reduserer sjansen for at bevisene vil bli krevd etterprøvd.
I tilfeller der det er usikkerhet om bevisene, er det myndighetenes ansvar å bistå ministrene med å avklare saken. Men hvis disse departementene og etatene er i lommen på WHO, FN eller lignende udemokratiske NGO-er, vil rådene de gir, bekrefte WHO-rapporten. Hvis pressen bringer det samme narrativet til torgs, kan politikerne føle at de følger folkets vilje, selv om dette på ingen måte er tilfelle.
Forfatterne av rapporten ønsker ikke å stå frem med navn, men Copenhagen Institute for Futures Studies (CIFS), en angivelig uavhengig, ideell tenketank, har bistått WHO i utarbeidelsen av rapporten. Instituttet er angivelig ikke tilknyttet noe universitet, noen styrende myndighet eller noe samarbeidende foretak. Men forbindelsen til WHO i dette tilfellet er åpenbar.
Kodespråk
Rapporten inneholder utvalgte setninger som jeg etter beste evne tolker som følger:
- «Helsevesenet i siloer«: Nasjonale helsesystemer.
- «Et avgjørende skifte fra reaktiv, fragmentert omsorg til integrerte tjenester«: Kan sannsynligvis oversettes som: Et avgjørende skifte fra nasjonale helsesystemer, som må demonteres og omdannes til et globalt One Health-helsesystem basert på kryssregistrerte data innhentet via AI-algoritmer fra pasienters/folks helsejournaler, kontrollert av WHO.
- «Dyktig infodemisk ledelsesfunksjon«: Dette innebærer implementering av AI-algoritmer som identifiserer feilinformanter med det formål å sensurere og straffe dem.
- «Utvikle systemer og strategier for å håndtere informasjonsoverbelastning«: Les: Bruk AI-systemer og opprett et sannhetsministerium som har enerett på de historiene som befolkningen må kjenne til og tro på.
- «Bruke eksisterende ressurser og verktøy for å håndtere falsk informasjon, inkludert sosial lytting»: Avlytting og overvåking av borgernes samtaler via allerede etablerte overvåkingssystemer.
- Oppdage nye infodemiske signaler«: Tidlig identifisering av borgere som ikke er enige i det offisielle narrativet.
- «Iverksett passende respons«: Bring borgerne til taushet. Nøyaktig hvordan borgerne skal bringes til taushet, kan man bare gjette seg til, men det er en klar sammenheng med Digital ID som tilgang til alt, inkludert personlige registre, offentlige datautvekslingssystemer på nettet (eiendomsregistrering, leietakerregistrering og offentlige tjenester som helsetjenester, transport osv.) Man kan mistenke at ytringsfrihet i et slikt system straffes med blokkert tilgang til egne sparepenger, mat, medisinsk behandling, jobber med mer.
- «Bygge motstandskraft mot infodemisk risiko«: Styrke motstanden mot/forhindre at dissenterende borgere, forskere og leger kommuniserer med sine kolleger, f.eks. ved å hindre synlige e-postadresser til politikere og fagfolk på nettsteder og blokkere utvalgte grupper på sosiale medier.
- «Helsekompetanseprogrammer for helsepersonell«: Enhetlig og kontrollert informasjon og opplæring for helsepersonell i regi av WHO, slik vi allerede så under den påståtte covid-19-pandemien. Den siste avtalen med allmennlegene i Danmark ser ut til å være et fordekt forsøk på å implementere One Health gjennom bakdøren. Les høringssvaret her (6).
- Allianse med journalister, faktasjekkere, sosiale medier og lærere«: Kontrollere fortellingene som når ut til publikum og helsepersonell, slik at de ikke blir skeptiske til påtvungne behandlingsregimer, som for eksempel vaksiner.
Kort sagt handler One Health og innføringen av Digital ID om å overvåke innbyggerne, hindre ytringsfrihet, kontrollere hvem som har tilgang til hva, begrense den personlige friheten og beslaglegge sparepenger og eiendom. Det ligner slaveri.
Fryktscenarioer
Nedenfor følger eksempler på dommedags- eller skrekkscenariene som rapporten ser for seg, og som alle danner grunnlaget for en sentralstyrt One Health-agenda.
Eksempler på fryktscenarioer er som følger:
- Klimaendringer: Klimasjokk, inkludert ekstreme værhendelser som flom og ekstrem varme, som forårsaker
- Sykdom, særlig infeksjonssykdommer, fører til overforbruk av antibiotika, noe som resulterer i epidemier som ikke kan behandles med effektive antibiotika.
- Antimikrobiell resistens og
- Kriger
Det må forstås slik at det er mennesker, kanskje «for mange» mennesker, som forårsaker disse ekstreme klimasjokkene gjennom sitt hensynsløse overforbruk. Igjen finnes det ingen reelle bevis i referansene for disse påstandene, som fremtidig politikk skal baseres på.
One Health og nasjonale helsesystemer
Ifølge rapporten er de nasjonale helsesystemene fragmenterte, reaktive og økonomisk uholdbare. Det hevdes at befolkningens tillit til de nasjonale helsesystemene settes på prøve etter hvert som forventningene øker.
WHO tilbyr en One Health-løsning som passer for alle, og som kan rulles ut på tvers av landegrensene. For å løse de nevnte problemene er det nødvendig med et avgjørende skifte fra reaktiv, fragmentert«silobehandling» (les: nasjonal) til integrerte (les: globale) tjenester. Igjen er språkbruken uklar, men det er underforstått at de tidligere nasjonale helsesystemene er utilstrekkelige og bør omorganiseres til et system som knytter disse «desentraliserte» helsesystemene sammen basert på de påståtte globale truslene.
Sentralt i denne transformasjonen står blant annet etableringen av et sentralt WHO-kontrollert helsekorps av allmennleger og annet helsepersonell i primærsektoren.
Ifølge WHO kan ingen av de nevnte problemene løses uten sterke sentrale helsesystemer.
Beskytte barn og unge mot upassende påvirkning på nettet
Rapporten anbefaler overvåking av sosiale medier ved hjelp av AI-algoritmer for å beskytte barn mot skadelig påvirkning. «Beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning»
Her er et avsnitt fra rapporten der de gode intensjonene er strøket ut for bedre å illustrere skjelettet i agendaen:«Den raskere spredningen av digitale verktøy, kunstig intelligens og ny teknologi styres av menneskelige verdier og er basert på atferds- og kulturinnsikt. Fremtidssikre systemer vil investere i inkluderende digital kompetanse, etisk etisk datahåndtering og menneskesentrert infrastruktur.
Med andre ord, et overvåkingssamfunn der ingen går usett hen. Dette handler neppe om barns sikkerhet.
Sammendrag
Sterk ovenfra-og-ned-kontroll blir forfektet som løsningen på disse påståtte globale scenariene som er nevnt ovenfor. Formålet med One Health-agendaen er tilsynelatende å beskytte fremtidige generasjoner.
Måten å oppnå dette på: Digital transformasjon, et skifte fra nasjonal (siloomsorg) til felles internasjonal «integrert» helse( omsorg) på tvers av sektorer, noe som innebærer digital datadeling og kryssregistrering på overnasjonalt nivå.
Digital rettferdighet, det vil si ensartethet for alle snarere enn like rettigheter for alle, ser ut til å være målet. Individuelle hensyn synes irrelevante. Det må bygges tilpassede systemer som kan oppdage helsetrusler på et tidlig stadium og utvikle verktøy for tidlig intervensjon for å forebygge trusler og forutse forstyrrelser.
Den strategiske veiledningen til politikerne er som følger: Regjeringer og organisasjoner må være dristige og sikre seg den arbeidskraften som trengs for å bygge opp disse WHO-styrte overvåkingssystemene, samt gjennomføre de nødvendige reformene (uten å angre) for datadeling, tilsynelatende til fellesskapets beste.
Politikerne må derfor våge å ta beslutninger som ikke kan reverseres, og som befolkningen neppe vil støtte når de skjønner hva som egentlig er intensjonen.
Konklusjon
Hva kan vi lese ut av One Health-konferansen i København og WHOs One Health-rapport?
Helsepolitikken blir systematisk overført fra demokratisk ansvarlige nasjonale myndigheter til et nettverk av overnasjonale organisasjoner, næringslivsaktører og ikke-valgte teknokratiske organer som opererer utenfor konstitusjonell kontroll.
Disse ikke-valgte teknokratiske organene ønsker overvåking, avlytting, innføring av omfattende AI-systemer og algoritmer, samt digital ID-registrering av all tilgang til offentlige tjenester, men også bank, shopping, og antageligvis offentlig transport, leieavtaler på eiendomsmarkedet med mer. Total kontroll.
Det ser ut som et globalt kupp.
Det som de fleste borgere oppfatter som demokratisk styring av helsevesenet, er i virkeligheten et sofistikert system for selskapsovertakelse under dekke av internasjonalt samarbeid.
En gruppe som kaller seg Interest of Justice (IoJ) konkluderer veldig tydelig på overtakelsen i det følgende(7):
«Mekanismene for internasjonal helsestyring har gjennomgått en dyptgripende transformasjon som systematisk har skilt politikkutforming fra demokratiske ansvarsstrukturer, samtidig som denne transformasjonen tilsløres gjennom byråkratisk kompleksitet og teknisk språkbruk.
Det vi er vitne til, er ikke bare at myndighetene tar over, men snarere at det etableres en transnasjonal styringsarkitektur som opererer utenfor de nasjonale konstitusjonelle rammene.
Verdens helseorganisasjon har i samarbeid med World Economic Forum, farmasøytiske interesser og militærindustrielle aktører skapt et system med «anbefalinger» som fungerer som bindende mandater, samtidig som de unngår demokratisk kontroll.
Nasjonale myndigheter implementerer systematisk WHOs anbefalinger som om de var bindende folkerettslige forpliktelser. Når innbyggerne protesterer mot restriktive helsetiltak, fraskriver myndighetene seg rutinemessig ansvaret ved å hevde at de «bare følger WHOs retningslinjer» eller «overholder internasjonale standarder». Når de blir spurt om medlemslandenes implementering, hevder WHO-tjenestemenn derimot at deres anbefalinger ikke er bindende, og at beslutninger om implementering ligger hos suverene nasjoner.
Dette skaper et «perfekt ansvarsvakuum» – en strukturell ordning der ingen av partene har det endelige ansvaret for resultatene av politikken.
Den koordinerte globale responsen på covid-19 oppsto ikke gjennom uavhengige nasjonale vurderinger av epidemiologiske data, men snarere gjennom en styringsmekanisme som opererer utenfor demokratisk ansvarlighet, samtidig som den opprettholder fasaden av nasjonal suverenitet.
COVID-handlingsplattformen, som ble opprettet av Klaus Schwab etter en telefonkonferanse med over 200 næringslivsledere 10. mars 2020 (8), dagen før WHO erklærte covid-19 som en pandemi, representerer toppen av denne pyramideformede maktstrukturen! CAP på pyramiden, om du vil!
Referanser:
1. https://euonehealth2025.dk/highlights
2. https://www.efsa.europa.eu/en
3. https://www.wch-scandinavia.org/post/hvad-laver-who-s-kollaborations-centre-i-danmark
4. https://iris.who.int/handle/10665/383271. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0 IGO (Bakgrunnsdokument for det andre europeiske arbeidsprogrammet.
5. https://www.thelancet.com/journals/lanpub/article/PIiS2468-2667(24)00179-8/fulltekst
6. https://prodstoragehoeringspo.blob.core.windows.net/158719c5-3667-4d19-b6e8-484f84f23198/Samlede høringssvar til udkast opgavebeskrivelse for almenmedicinske tilbud, opdateret.pdf
