I en oversiktsartikkel av Popov et al. fra 2019 beskrives elektronmikroskopi (EM) som en av de viktigste og mest brukte metodene for å identifisere og karakterisere nye virus. Denne vurderingen krever imidlertid en differensiert vurdering, særlig med hensyn til spesifisiteten til strukturelle funn.
Nedenfor ser du to elektronmikrofotografier fra denne oversiktsartikkelen.
Figur C:
Akkumulering av virioner av Fako-viruset (diameter ca. 45 nm) i en infisert C6/36-celle.
Figur D:
Virioner (diameter ca. 45 nm) av bannavirus (stamme JKT-6423), slekten Seadornavirus, underfamilien Sedoreovirinae, i cytoplasmaet til en infisert C6/36-celle. Pilspissene markerer et utsnitt av cellekjernen. Skala = 100 nm.
Uavhengige forskere fra Virology Controls Studies Project forsynte NEXT LEVEL med elektronmikroskopbilder av Vero-E6-cellekulturer for å undersøke i hvilken grad selve forsøksoppsettet forårsaker strukturelle endringer i cellene. Bildene som ble tatt på denne måten, skulle også brukes til AI-støttede bildeanalyser og opplæringsdatasett. Eksperimentet besto av en forberedende fase der cellene ble tint og passert flere ganger til en stabil og morfologisk upåfallende tilstand var nådd. Deretter fulgte to eksperimentelle faser som kun skilte seg fra hverandre med hensyn til konsentrasjonen av føtalt bovint serum (FBS) i dyrkingsmediet.
Følgende elektronmikrograf er fra en Vero E6-cellekultur som er behandlet i fem dager med et vekstmedium som inneholder 10 % FBS.
Uavhengig av forskjellene mellom cellelinjene som ble brukt (C6/36-celler versus Vero-E6-celler) og mulige avvik i størrelsen på de observerte strukturene, kan morfologisk sammenlignbare sfæriske partikler gjenkjennes i elektronmikrografiene. Det bør understrekes at Vero-E6-cellekulturene ikke på noe tidspunkt ble tilsatt noe «virusmateriale». De observerte sfæriske strukturene er derfor tilsynelatende utelukkende et resultat av forsøksoppsettet og cellekulturforholdene. Vero-E6-celleeksperimentet representerer dermed et klassisk og viktig negativt kontrolleksperiment i virologisk forskning. Det illustrerer at viruslignende strukturer som er synlige i elektronmikroskopet, ikke i seg selv kan tolkes som bevis for tilstedeværelsen av et virus, men alltid må vurderes i sammenheng med egnede kontroller.
Slike kontrolleksperimenter utføres og dokumenteres ikke konsekvent i virologiske studier, eller ikke på en tilstrekkelig systematisk måte. Dermed er det en risiko for at morfologiske funn fra elektronmikroskopi feiltolkes, og at strukturelle artefakter eller iboende cellestrukturer feilaktig blir tolket som viruspartikler.
Konklusjon: Fører disse funnene til at det stilles spørsmål ved tidligere konklusjoner i virologien?
Mer informasjon om dette og andre temaer finner du på vitenskapsplattformen NEXT LEVEL – Wissen neu gedacht.
