Mod mRNA-cocktailene forkledd som vaksiner var ikke de første biovåpnene. Enhver invasiv introduksjon av fremmed materiale, slik tilfellet var med alle tidligere vaksiner, oppfattes av kroppen vår som et angrep. Det gjelder også en klasse stoffer som fortsatt regnes som en farmakologisk bragd: antibiotika.
Opprinnelig publisert: TKP.at; Univ.-Doz.(Wien) Dr. Gerd Reuther, 13. september 2025; forsidebilde
Faktisk avslører allerede begrepet «antibiotika» deres aggressive natur. Stoffer som truer eksistensen av biologiske strukturer, er farlige for alle levende organismer, fra encellede organismer til mennesker. Ikke minst fordi vi ikke kunne overleve uten mikroorganismer. Kroppen vår huser flere fremmede celler enn våre egne kroppsceller.
Den som tror at medisinsk foreskrevet antibiotika har en selektiv effekt på patogener, tar feil. Det finnes ingen enkelt substans blant antibiotika som spesifikt skader en bestemt mikrobe. De ulike virkningsmekanismene retter seg mot hele grupper av mikrober, eller til og med mot strukturer og metabolske veier på tvers av grupper. Det burde derfor være klart at enhver antibiotikakur fører til en massiv ødeleggelse av mikrobiotaen vår og dermed svekker kroppens egne celler.
Her er det nyttig å vite at glyfosat allerede er patentert som antibiotikum etter at det tidligere var godkjent som piperenser og ugressmiddel. Hvis giftigheten da skulle vise seg å være for høy, kan man utlede at de godkjente stoffene bare gradvis skiller seg fra hverandre på en kontinuerlig skala av skadevirkninger. Selv om glyfosat ikke har funnet veien inn i medisinen, kan det nå påvises i urinen hos nesten alle.
Antibiotika bør derfor bare brukes ytterst sjelden, om mulig spesifikt etter et antibiogram, og bare i svært kort tid. Ellers vil nytte/skade-forholdet bli negativt, fordi det rett og slett forårsaker for mye skade. Medisinsk praksis ignorerer disse grunnleggende fakta og har de siste tiårene introdusert antibiotika i behandlingen av infeksjonssykdommer som en antatt «game changer».
Når antibiotiske substanser likevel har blitt forskrevet og inntatt stadig hyppigere siden 1950-tallet, bør man spørre seg om det i tillegg til uvitenhet om kroppens fysiologi også drives en bevisst agenda for å skade. Anbefalingene og retningslinjene for indikasjoner og reseptvarighet bestemmes tross alt ikke individuelt av en lege, men stammer fra legemiddelindustrien og partiske ekspertkomiteer som er direkte tjenesteleverandører til selskapene. For det medisinsk-industrielle komplekset handler det imidlertid ikke om kurer, men om kroniske sykdommer som forretningsgrunnlag.
Det høres ille ut, men hvis du ser nærmere på legemidlenes helbredende og skadelige potensial, vil du ikke komme til noen bedre konklusjon. De første legemidlene i den «vitenskapelige medisinen» var bedøvelsesmidler uten helbredende virkning, men med massive skadevirkninger: morfin, kloralhydrat og heroin. Deretter fulgte ikke-helbredende, men giftige stoffer som Salvarsan® (en blanding av organiske arsenikkforbindelser) mot syfilis eller tuberkulin mot tuberkulose. De første kjemoterapeutiske midlene ble utledet fra den beryktede sennepsgassen, som forårsaket ødeleggende forgiftninger under første verdenskrig. Og så kom antibiotika fra kulltjærekjemi. Penicilliner fra muggsopp hadde vært tilgjengelige for lenge siden.
Konklusjon
For mennesker med et velfungerende immunsystem er antibiotika svært sjelden gunstig. Minst 90 % av de antibiotikaene som foreskrives i dag, er overflødige og skader bare mikrobiotaen vår. Vi er imidlertid bare så sunne som den mikrobielle hagen vår. Det er mikrobene våre som bryter ned maten vår til passende fragmenter og dermed også styrer immunforsvaret vårt.
Tross alt ser regenerering av en skadet sammensetning av tarmbakteriene våre dårlig ut. Rå melk, som ville gitt oss rikelig med laktobaciller, er nesten utdødd. De hvite væskene som vi i dag drikker som kumelk, er sterkt bearbeidede, pasteuriserte produkter som bare inneholder laktobaciller som lik. De genmanipulerte bakteriestammene fra apoteket mangler ikke bare det nødvendige biologiske mangfoldet, men har sannsynligvis ingen verdi overhodet.
Den som har tatt antibiotika mot mange infeksjoner i løpet av livet, må uansett være svært sterk hvis han ikke blir kronisk syk. Og kronisk syke har kortere tid på jorden. Dette er helt i tråd med Den Nye Normalen, som ikke frykter noe annet enn «unyttige etere» i sykdom eller pensjonisttilværelsen.
Synspunktene som kommer til uttrykk i denne artikkelen, gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til våre forfattere i TKP og INDEPNEWS. Rettigheter og ansvar for innholdet ligger hos forfatteren.
Dr. Gerd Reuther er radiolog, medisinsk pedagog og medisinsk historiker. Han har utgitt åtte bøker. Blant dem«Hauptsache Panik. Et nytt blikk på pandemier i Europa«, «Heilung Nebensache. En kritisk historie om europeisk medisin«, «Hauptsache krank?» og «Tatort Vergangenheit«.
